Absolutt alt var fjernt og diffust, men det hindret ingenting. Impulsene drev meg og selvtilliten berget meg. Hver gang. Jeg var tretten år gammel, og å stjele mobiler for å selge de på Grønland var minst - om ikke mer, like givende som å komme hjem til muttern med en sekser i norsk. Alt var det samme. Jeg var bekymringsløs. Jeg var good. Det lå en altomfattende frihet i lufta og jeg pustet den inn - Wim Hof style. Hele livet slik jeg kjente det var i byen. Vi bodde på Kampen, i smeltedigelen - under Nike sko hengende i kraftledningene, mellom kebabsjapper og sørstatsflagg. Det var en fin oppvekst.

Vi skrev musikk med et glimt i øyet og et håp om å en dag kunne realisere en rapkarriere og å kjøpe ekte Gucci belter. For meg startet alt da. Hver pose med smash til seksti kroner og hvert designerplagg over tusenlappen kjøper jeg for å tilfredstille den tretten år gamle meg. Forstå meg rett, det fantes overhodet ingen plan for hvordan vi skulle få til det her, den eneste planen var å få det til.

Kun for dine øyne, dette er våre memoarer.

Dette er privat innhold kun ment for bruk av den enkelte det er adressert til og andre som har fått tillatelse til å motta det. Det kan inneholde konfidensiell eller juridisk privilegert informasjon. Hvis du ikke er den tiltenkte mottakeren, blir du herved informert om at enhver avsløring, kopiering, distribusjon eller handling basert på dette innholdet kan være ulovlig.